Fantastisk som Matt Hayes kan beskrive tingene...
Finn Nielsen
Lystfisker-liv.dk og Dansk Laksefiskeri.dk
Sportsfiske i Gaula
Sportsfiske i Gaula
- Matt Hayes
I 1862 ble William Bromley-Davenport så inspirert av sin reise til Veblungsnes ved Rauma at han skrev et kapittel i en bok om sine opplevelser. Boken med tittelen Sport ble utgitt kort tid etter hans altfor tidlige bortgang.
Fivahuset, som Bromley-Davenport bygget på bredden til sin elskede elv Rauma, står der fremdeles og eies og brukes (!) fortsatt av hans etterkommere.
Lakseopplevelser
Sport er en vidunderlig bok. Den er fargerikt skrevet, og dens beskrivelse av Bromley-Davenports lakseopplevelser er rik på atmosfære. Kapitlet om laksefiske i Norge er i sannhet preget av at Bromley-Davenport har evnet å fange inn følelsen av å bo midt i ingenmannsland i Norge på en tid da hestetrukket transport og dampskip var det nyeste nye! Når man leser Sport, blir man klar over at Bromley-Davenport ikke bare var glad i Rauma, men at han også hadde den dypeste respekt for sin guide, Ole, hans faste følgesvenn når han var på laksefiske. Den tiden han tilbrakte på Fiva var tydeligvis like kjærkommen som de vidunderlige somrene jeg har vært så heldig å få tilbringe på breddene til en av verdens flotteste atlantiske lakseelver, Gaula.
Jeg besøkte nylig Fivahuset og hadde da gleden av å møte Vidar Skiri, som passer på huset, og som også er den i Norge som har lengst erfaring som jakt- og fiskebetjent. Jeg fant at han var en sjarmerende og reflektert mann med sans for humor og med en dyp og åpenbar kjærlighet til laks og laksefiske. Dessuten har Vidar måttet tåle den vanære det er å se sin avholdte elv tvunget i kne av parasitten Gyrodactylus.
Nesten ødelagt elv
Man skulle tro at å se det som en gang var en flott elv nesten ødelagt, ville være nok til å drepe all lyst og pågangsmot hos hvem som helst, men det er ikke tilfelle med Vidar. Han deltar aktivt i arbeidet med å bringe Rauma tilbake til fordums storhet, og takket være det arbeidet som gjøres i elva og et vellykket lakseklekkingsprogram ser det ut til at han kanskje kan lykkes.
Alle mine samtaler med Vidar var fascinerende, men en setning som kom med dempet stemme mens han satt og nippet til en whisky foran det flakkende lyset fra peisen, kommer jeg aldri til å glemme. «Jeg har drept tusenvis av laks», sa han, «men aldri mer. Med alt som har hendt og alle truslene, er det bare ikke noe valg lenger å drepe dem…».
Det finnes de som er standhaftige motstandere av å slippe laksen. Mange av disse har latt høre fra seg i debatten omkring Gaula og dens fremtid. Likevel, sannheten er at de fleste av oss, akkurat som Willliam Bromley-Davenport, fisker for sportens skyld, og hvis vi ikke gjør det, er det billigere og enklere å ta en tur til fiskehandleren.
‘Å leke med maten’
Det er et taleført mindretall som beskriver fang og slipp som ‘å leke med maten’. Slikt snakk er bare tull! Å drepe en fisk etter å ha fanget den lar fisken få gjennomgå nøyaktig det samme traumet som når den blir sluppet, bare med den tilleggsfaktoren at den blir dratt på land og slått i hodet gjentatte ganger med en stein.
De som benekter at fang og slipp er en rettmessig måte å beskytte moderne laksefiske på, samtidig som den sikrer at sportsfisketradisjonen kan fortsette, er i slekt med de menneskene som, til tross for overveldende bevis for det motsatte, klynger seg til forestillingen om at jorden er flat eller at månen er laget av ost.
Det er to hovedårsaker til at laksen bør slippes. For det første, dette er omtrent den eneste beviselige måten å sikre artens overlevelse på utenom et totalt forbud mot å fiske. For det andre, dette har med respekt å gjøre. Å slåss med en fisk er ikke et spørsmål om ‘å leke med mat’. De som ser på laksen som mat med finner, har ikke noen plass i rekken av moderne fiskere. De mangler samhørighetsfølelse med sportsfiske og forståelse for stoltheten til fisken de forsøker å fange. Og hvis disse, eller hvilke som helst andre for den saks skyld, ikke respekterer laksen og anerkjenner den som verdens stolteste sportsfisk, burde de ikke fiske etter den.
Den ultimate sportsfisk
Laksen er spesiell; den ultimate sportsfisk med sin blinkende sølvkappe, kjempekrefter og vilje til å hoppe for å bli kvitt kroken. Hvis de var filmstjerner på en sølvfarget skjerm, ville de alle ønske å spille Erroll Flynn. Laksen er sportsbytte, og laksefiskeren burde forbli en sportsmann i hjerte og sinn. Noen ganger vinner du, noen ganger taper du. Og derfor, hvis du får et prakteksemplar av en laks, bør du kjæle med den i vannet, løsne kroken så raskt som mulig og holde på fisken med hodet beskyttet inntil den gjenvinner sin verdighet, og når den svømmer av sted, bør du nikke og vise at du respekterer og beundrer den, lykkelig vitende at den vil dra videre for å oppfylle sitt formål med å gå opp i elva ved å gyte.
Så la oss stille oss følgende spørsmål. De menneskene som nekter å moderere sin adferd når vår elv er i vanskeligheter, respekterer de laksen, eller elsker de simpelthen å spise den? Jeg har en mistanke om at det siste er tilfelle.
Dessuten bruker de meningsløse argumenter for å forsvare sin stilling, som blir stadig mer sårbar. Et klassisk eksempel som jeg traff på i uken som gikk, beskrev de tapre sjelene som nekter å praktisere fang og slipp som Robin Hood og de ‘ondsinnede grunneierne’ som sheriffen av Nottingham. Alle som kjenner legenden om Robin Hood vil skjønne at han tok fra de rike og gav til de fattige. Akkurat hvordan en mann som dreper en fisk kan sammenlignes med Robin Hood, fatter jeg ikke. I utgangspunktet, så langt jeg kan se, stjeler disse menneskene fra samfunnene langs Gaula uten å gi det de tar til andre. Og i mange tilfeller kommer disse fra andre land – de tilhører ikke en gang lokalbefolkningen. Man antar at deres vilje til å bryte loven og trosse de nye elvebestemmelsene er bakgrunnen for sammenligningen med Robin Hood. Det kan sette en støkk i en og hver.
Uønsket i de store lakseelvene
Hva laksefiske egentlig dreier seg om, forstås tydeligvis ikke av en skrumpende gruppe av europeiske laksefiskere. Hovedproblemet er at de fleste av dem har endt opp i Gaula. Sannheten er at deres selviske handlinger har gjort dem uønsket i de store lakseelvene andre steder i verden, og at de derfor har endt opp på vår dørterskel. Dette har ingenting å gjøre med inntekt eller stilling, privilegier eller profil. Det handler om holdninger og verdier. De av oss som respekterer elva og laksen i den, finner det merkelig at temaet samfunnsklasse og inntekt brukes i diskusjonen om å fange og drepe fisk.
Dette er antakelig et feiladressert slag mot grunneiere. Mange av disse er hardtarbeidende småbrukere som med rette bruker sin eiendom som en ressurs i et forsøk på å skaffe seg en levevei. I mange tilfeller har ikke disse de samme sosiale rettighetene som vanlige lønnsmottakere, som i Skandinavia har en anstendig lønn og nyter godt av arbeidsledighetspenger og en anstendig pensjon.
Et basketak
Å fiske laks er ingen rettighet, det er et privilegium. Den sanne laksefisker elsker og hegner om den opplevelsen det er å være så heldig å kunne dra til elva og ha mulighet til et basketak med verdens største sportsfisk. Den ansvarlige grunneier er vokter av en dyrebar gave og har som sin første og viktigste oppgave å ta vare på miljøet for fremtidige generasjoner.
Begrepet sportsfiske lar seg ikke innpasse i et sett med enkle regler og reguleringer. Det er etikk, et sett uskrevne lover for adferd, en følelse av hva som er rett og galt, en imaginær linje mellom hva som er sport og hva som ikke er det. Et klassisk eksempel i nærheten er de som fortsetter å fiske på steder som er hellige for laksen, typiske steder som Eggafossen. Jeg har vært vitne til fiskere som i økende desperasjon har kastet wobblere, sluk og mark ut i det frådende vannet nederst i fossen. Dette kan på ingen måte betraktes som sportslig. Det kan være lovlig, men ikke sportslig. Det er som å skyte rotter i en tønne eller elg fra bilvinduet – ingen ekte sportsmann ville forsøke det.
Like usportslig og utilbørlig overfor resten av samfunnet er forestillingen om at å bryte loven ved å drepe enhver fisk som man fanger, uansett kjønn eller størrelse, er på sett og vis en rettighet som gjelder ikke bare for lokalbefolkningen, men også for andre lands borgere. Å fiske laks er ikke en rettighet, det er et privilegium, og vi bør alle være tydelige på dette.
En sportsmann tvers igjennom
Selvfølgelig drepte William Bromley-Davenport all fisken han fanget. Likevel, han levde i en tid som for lengst er historie, da det var mer laks enn i dag, og bestanden var bærekraftig. Mot slutten av vår samtale ved peisen kunne jeg ikke motstå å stille Vidar Skiri milliondollarspørsmålet. ‘Ville han (W. B-D) ha bifalt moderne forvaltning av laksefiske og fremmet fang og slipp?’ Svaret fra min vert kom øyeblikkelig og uten nøling. ‘Jeg tviler ikke på at han ville ha bifalt dette’, svarte han, ‘han var en sportsmann tvers igjennom.’
Matt Hayes
(Oversatt til norsk av Helge Bjørn Bæverfjord,)
KILDE: Tronderbladet.no