Gaula – hva historien har lært oss
Gaula – hva historien har lært oss
Det er nå hevet over tvil at Gaula er inne i en krise, og samtidig som det er fristende å tenke at vi er den første generasjonen som opplever en slik alvorlig situasjon, kan jeg forsikre at det er vi ikke.
Nylig drev jeg med undersøkelser for et nytt filmprosjekt for TV, kalt «Lakselorder». TV-serien handler om de engelske «lakselordene» som fisket i Norge mellom midten av 1800-tallet og 1. verdenskrig. Det er en vanlig oppfatning at lordene sluttet å fiske etter norsk laks mye på grunn av krigsutbruddet, noe som også utvilsomt var en faktor. Men den aller viktigste årsaken var, etter det jeg fant under mine undersøkelser, nedgang i laksebestanden.
Engelskmannen John Gordon fisket i de midtre partiene av Gaula i siste halvdel av 1800-tallet. Faktisk var Gordon og hans folk de første gjestene som kom og bodde hjemme hos oss i vår familiebolig, Storstuu Winsnes, i det året den ble bygd (1882). I denne perioden var fangstene på topp, men Gordon var klar over den økende beskatning av laksebestanden som følge av garnfiske både i fjord og elv, og han fryktet for framtida. Ifølge Singsåsboka prøvde Gordon å etablere et lakseklekkeri ved Gaula så tidlig som i 1872. Egg ble tatt fra hunnlaks og befruktet med melke fra hanlaks. Lakseyngelen ble åpenbart sluppet ut straks den hadde absorbert plommesekken – en framgangsmåte vi nå ser var dømt til å mislykkes, fordi det det ganske enkelt var for tidlig til at de små fiskene hadde en reell mulighet til å overleve.
Ved forrige århundreskifte var beskatningen av laksen så ødeleggende at det britiske aristokratiet i stor utstrekning ga opp å fiske i svært mange elver, inkludert Gaula.
Lyder dette kjent? Ja, det gjør det selvsagt. Å leie ut fiskevald i Gaula blir stadig vanskeligere, og som en av dem som har bygd opp en karriere innen fiske og i media, kan jeg forsikre at ryktet om fiske i Norge og spesielt i Gaula har sunket til nye bunnivå denne sesongen. Elva er nå kjent for å være for nedadgående etter tre år med redusert lakseoppgang, og den ødeleggende starten i år har forverret situasjonen.
Så hvorfor er Gaula i slik elendig forfatning, og enda viktigere; hva kan vi gjøre med det? I den senere tid er det gjort mye for å få fram viktigheten av fang og slipp og nødvendigheten av dette for elvas framtid. Og mens jeg er en talsmann for fang og slipp, er jeg den første til å erkjenne at dette bare er et av de forvaltningsverktøyene vi rår over, og at det er ikke et universalmiddel som kan kurere alle sykdommer. I virkeligheten er det noen praktiske problemer ved innføring av fang og slipp-prinsippet i Gaula, som vi snart vil se.
Ikke misforstå meg, Gaula er ei robust elv som først nylig har blitt svekket av påkjenninger som tærer på laksestammer verden over, slik som overfiske i sjøen, luseangrep fra laksefarmer, vannkraftutbygging (ikke et tema i Gaula) og gyrodactylus (som Gaula har holdt seg motstandsdyktig mot).
Gaula har likevel enda et unikt problem som føyer seg til alt det andre og blir den ekstra ingrediensen som til slutt har fått elefanten i kne. Dette problemet er overfiske med stang og snøre. Det er blitt anslått at Gaula på det meste har hatt så mange som 10000 fiskere i den korte sesongen på 13 uker. Og gjeldende regler tillater at det tas 50000 fisker opp av elva!
Fri tilgang til elva og billig fiske, hittil opphøyet som et av Gaulas store fortrinn, har til slutt krevd sin pris. Faktum er at i gamle dager var fiske med stang og snøre nokså ineffektivt, men ikke i dag. Moderne fluefiske, sammen med utviklingen av bedre stenger, sneller, sener og fluer, gjør laksefisket så effektivt at det er likeverdig om ikke bedre enn tradisjonelt fiske med sluk.
Hærskare av sluker
Laks som går opp i Gaula, møter en hærskare av sluker, mark og fluer på sin vei oppover elva. Presset er ubarmhjertig. Ettersom andre elver i Norge har blitt tvunget til å stenge, har presset på Gaula økt år for år og nå til det punktet hvor den er blitt en av de lakseelvene hvor det fiskes hardest, sammenlignet med andre elver jeg har sett (og jeg har sett og fisket i mange!).
Den store skandinaviske laksefiskeren Hakan Norling påpekte for flere år siden til meg at etter hans erfaring er moderne gaulalaks mye mindre aggressiv når den tar fluen i dag enn den var i 80-årene. Dette inntrykket er blitt kraftig styrket av et stort antall erfarne laksefiskere som har uttalt at fisken i Gaula er vanskelig å ta. Dette er neppe overraskende når en tar i betraktning hvor mange kunstige sluker og fluer fisken ser på sin vei oppover elva.
Kan det være slik at vi er vitne til en kortsiktig genetisk endringsprosess som virker slik at den laksen som overlever det intense fiskepresset, er fisk som fra naturens side er mer motvillig til å ta flue eller sluk? Hvis så er tilfelle, vil disse ‘forsiktige genene’ bli overført til avkommet etter den fisken som overlever. Vi kan også være vitner til et annet fenomen knyttet til overfiske, og det er en stadig senere oppgang av fisk. Genetiske endringer ville virke slik at fisk som går opp sent, overlever, og det kan godt være at elvas overlevelsesmekanisme vil være at fisk som går opp sent, blir dominante.
Og hvis vi aksepterer at raske genetiske endringer er mulig, tenk på konsekvensene av å drepe all den store fisken – en praksis som har vært glorifisert i denne elva. Ville lokale jaktlag vurdere å høste alle de fineste elgene eller reinsdyrene i flokken, slakte alle de største og sterkeste dyrene? Selvfølgelig ikke. Å gjøre det ville resultere i en svekket bestand med stadig mindre dyr. Og likevel gjør vi gladelig det med vårt største aktivum, den største laksen i elva vår.
Pause i fisket
Det intense fiskepresset i Gaula er forverret av at det har vært vanlig å la fiskerne være ved elva 24 timer i døgnet, et prinsipp jeg er sterkt uenig i. Her på Winsnes stenger vi elva to ganger i døgnet, fra 14 til 18 og fra 02 til 06, slik at alle våre laksevald får en pause. Resultatene har vært oppmuntrende. Ikke bare liker gjestene våre dette systemet, vi har også vært vitne til at fiskere med middels eller svak ferdighet i det minste får en sjanse til å få laks på kroken. Og med en høy fang og slipp-rate (over 90 prosent i våre vald) føler vi oss komfortable med at vi har et effektivt opplegg som gjør gjestene glade og hjelper elva.
Fang og slipp er kontroversielt I Norge. Som engelskmann og utlending har jeg dyp respekt for norsk kultur og tradisjon, og jeg er også veldig glad i livet på landsbygda her. Nordmenn hegner om tradisjonen med å høste fra naturen, og selv om dette kan virke fremmed for meg slik jeg er oppdratt, er jeg komfortabel med tankegangen forutsatt at den er bærekraftig.
Problemet er at, for å sitere Bob Dylans gamle sang, ‘Tidene er i forandring…’ og i den moderne verden utsettes naturen for intense påkjenninger. Selvsagt er vi mer velstående i dag, og fiske er i økende grad blitt en sport mer enn en nødvendighet for å sanke mat for å spe på lave inntekter, slik det var tidligere. Mange, mange flere besøkende har flokket seg i Gaula, for i den moderne verden har vi bedre ferierettigheter og mer penger å bruke på fritidssysler. Gaulas ‘åpen dør-holdning’ har vært meget populær blant utenlandske gjester som kanskje ikke har ressurser til å fiske i andre, mer eksklusive lakseelver hvor prisene er høyere.
For min egen del ser jeg ikke at løsningen på Gaulas dilemma er å heve prisen for å fiske slik at ingen andre enn de som er svært formuende har råd til å fiske her. Selvsagt er høye priser for å fiske og en praksis med eksklusivt fiske en måte å kontrollere fiske med stang og snøre på. Likevel, å gjøre Gaula til en totalt eksklusiv lakseelv ville være et skritt tilbake etter min mening. De fleste av oss ønsker en elv som gir adgang for folk med ulik bakgrunn, selv om eksklusive fiskesoner som vår har en rolle å spille. Men det har også åpne fiskesoner som gir fiskere sjansen til å fiske med andre metoder.
Fang og slipp
På en eller annen måte må vi finne ut hvordan vi skal forvalte elva samtidig som vi holder fast på våre prinsipper, og i dette ligger vår største utfordring. Fang og slipp-fisket må utvilsomt spille en viktig rolle. Jeg har hørt sagt fra sterke motstandere av fang og slipp at den er ‘grusom’ og ‘ineffektiv’. Dette understøttes ganske enkelt ikke av fakta.
Der hvor fang og slipp blir praktisert skikkelig, ligger overlevelsesraten på 80 - 90 prosent. Her ligger problemets kjerne: Mange av våre gjester i Gaula forstår ikke hvordan de skal slippe ut fisken på en trygg måte, og hvis vi skal gjøre fang og slipp til et viktig redskap i forvaltningen, må vi finne en måte å lære grunneiere og fiskere å gjøre dette riktig på. Vi må også finne en måte å sørge for at grunneierne kan skaffe seg en beholdning med rimelige håver, for uten slike er sikker fang og slipp svært vanskelig.
Ser vi inn i framtida, vil det første skrittet på veien til restituering være ikke å stikke hodet i sanden og late som om Gaula på en eller annen måte vil komme seg uten vår hjelp. Det vil den ikke. Jeg har hørt grunneiere si: «Hvis jeg tvinger mine fiskere til å slippe ut all fisken, vil jeg tape på fisket i år...» Til dem vil jeg si dette: Ty til opplæring og overtalelse. Konsekvensene av ikke å handle er mye verre enn en sesong eller to med redusert inntekt. Det er en svært reell og overhengende fare for at det ikke blir noen inntekt fra elva i det hele tatt!
Det første skrittet for oss er ikke å late som om vi går en krise i møte, men å erkjenne at vi alt befinner oss i en. Deretter må vi prøve ut andre måter å dempe presset på denne fine elva enn å sette høye priser på fisket. Vår forvaltning av Gaula bør ikke baseres på å gjøre elva til et eksklusivt samlingssted for velstående, utenlandske fluefiskere. Nei, den bør være klasse- og inntektsnøytral og basert på normer for oppførsel som vi alle kan godta. Til slutt må vi finne et trygt nivå for mengden fisk som vi kan høste uten å skade bestanden og venne oss til tanken at vi må beskytte vår fremste sportsfisk – stor Gaula-laks. Fang og slipp vil spille en rolle, men det er en stor jobb å gjøre om vi ikke, som John Gordon og lakselordene, skal snu ryggen til elva og i stedet ganske enkelt overlate til framtidas besteforeldre å fortelle historier foran peisen om laksefisket som en gang var i Gaula.
For å konkludere, vil jeg sitere president JF. Kennedy som sa: «Ikke spør hva ditt land kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for ditt land.» Gaula vil overleve og blomstre igjen hvis vi ikke spør hva elva kan gjøre for oss, men hva vi kan gjøre for elva.
Matt Hayes
(Oversettelse fra engelsk tekst: Liv Helen Vaagland)
KILDE: tronderbladet.no
Fantastisk skrevet.....